Tanker om effektivitet og sånn

- Så fort du går! sa mannen som trillet forbi meg i rullestol i dag. Jeg lo fort før jeg sa med ektefølt overraskelse "Jamen, jeg gjør kanskje det?" Noen minutter senere gikk jeg inn i en gammel mann...

Når jeg var på jobbintervju for en ukes tid siden virket de ikke mest bekymret for at jeg ikke skulle jobbe. Spørsmålene gikk mer på om jeg kom til å bli veldig stresset og utålmodig om jeg måtte vente med en arbeidsoppgave... Hvis jeg ikke fikk bestemme tempo selv. Hvis jeg ikke fikk gjort det jeg hadde lyst til i en gitt situasjon. Nei, jeg tror da ikke det, sa jeg, overrasket da også. Er det sånn inntrykk jeg gir? Jeg er vel voksen nok til å skjønne når ikke ting kan skje helt umiddelbart og i mitt tempo?

Likevel merker jeg hva jeg blir mest irritert av hjemme. Espen har sin tidsregning og jeg har min. Jeg blir umåtelig stresset av å vente "bare fem minutter til", når jeg ikke ser poenget med de ekstra minuttene.

Når ble jeg så stresset? Effektiv har jeg vel alltid vært. Utålmodig også, forsåvidt. Kombinerer man de to så blir kanskje resultatet deretter..
Men jeg liker det ikke.

Vi begynner ellers å komme i orden i den nye leiligheta. Jeg springer selvfølgelig rundt og gjør tusen ting på en gang og håper at alt er klart snart, helst nå med en gang! Jeg er håpløs. Men fint blir det. Begynner jo å merke at jeg ikke har noe å gå tilbake til. Ingenting som fyller hverdagen min. Blanke ark og alt det der. Ganske spennende; jeg har dager som skal fylles og de kan fylles med det jeg helst vil! Noe av det må nesten skaffe penger inn på konto, jobber litt med den saken. Hence the jobinterview. Det er vel den delen jeg er mest stresset for, hvis man skal bruke det ordet igjen. Prøver å ikke tenke så mye på det, sånt må nesten løse seg. Ellers er det jo ganske hyggelig å ha en åpen fremtid. Valgmuligheter. Kanskje jeg kan bruke noe av den såkalte effekiviteten min der. Rart med det, den er ikke så framtredende om morgenen når jeg bare vil sove lenge...